Jeg er en sliten tre-barnsmor så blid som bare det, men hver gang jeg skal pynte meg så henger gjeipen ned.
Jeg husker gamle dager da jeg pleiet kun meg selv, nå føler jeg at hele meg dessverre er på hell.
Med øyelokk så tunge etter år med lite søvn, og hår som aldri stelles mer blir fort en vissen haug.
At tennene er gule blitt av kaffe og av te, det har jeg heller ikke hatt noen ork å ordne med.

Litt lenger ned på kroppen henger puppa og er små, og rumpa jeg var stolt av er en katastrofe nå.
Ja leggene er ubarbert og føttene har træl, mens magen kan jeg enkelt si at den er dvask og fæl.
Så var det å kle seg da, jeg mister motet nå, med klær fra nittitallet som er utvasket og grå.
Og sminken den har tørket inn, parfymen likeså, og veskene i huset vårt de står det barbie på.

Så står jeg der på badet, kjenner tårene presser på, da hører jeg at noen tasser inn på føtter små.
Hun ser på meg i speilet og sender meg et smil, og plutselig så kjenner jeg; det finnes ingen tvil!
Hvem bryr seg om fasaden eller stusselige klær, det viktigste i livet mitt det står jo faktisk der.
Og festen blir en stor suksess, jeg føler meg så fin, med hjemmelaget perlekjede rundt om halsen min.

Fikk denna på mail i dag. Deler den med alle lesere. Noen fine tanker som er viktige å ha i bakhodet når de værste stormene farer over livet.