Fredag 10 februar

Ida er en "stor" kjempe. Vekten er 1235 gram, men den er litt missvisende. De pumper henne full av væske. Så får hun smertestillende. Når dosen blir for liten eller den er på vei ut av kroppen merkes det med at hun vil ha vekk respiratoren og hun viser missnøye med kroppsspråket. De vil dog ikke at hun skal bruke krefter på dette. Gjelder å finne en balanse hvor det ikke går for mye utover lungene/pusten.. Sikkert ikke lett å være lege. Crp'en var i går kveld på 76. Dette er bedring fra 108 på morgenen. Dages tall har vi ikke fått enda.
Eeg'en visste ingen feil i elektriske aktiviteten i hjernen. Vi føler vel at ting går oppover igjen, men tilstanden er kritisk. Ting kan skje veldig fort med den lille kroppen hennes.

Siden stemmen til mor (dvs meg, Beate) er blitt borte skal jeg innta horisontalen med en bok på senga. Vi får allikeveld ikke være der inne. De skal holde på med et annet barn i avluket vårt. MEN de ringer hvis det oppstår noe. Vi er tre minutter unna. Noe som virker lenger å lenger bort nå som jeg lester det på skjermen.. Hhmmm ja ja. må man så må man. Jeg kan ikke slite ut kroppen heller. Trenger krefter på å bli frisk fra forkjølelsen.

Felix ca. 1950 gram og Ada 2040 gram. Det betyr at Ada har tatt igjen broren sin. Flink jente. De har det fint å Tønsberg. Personalet har satt inn ekstra resurser så de får kroppskontakt og blir ekstra "dullet" med siden mamma'en og pappa'en ikke kan være der.

Emil er hos dagmammaen. Mormoren og farmoren "bytter" på de resterende timene. Bestefar hjelper nok til han også. Emil er fryktelig glad i å rope på Beste når han møter motstand. Øyebetennelsen hans er veldig mye bedre. Nye medisiner hjalp. Thomas drypper øynene sine også. De har ikke vært på langt nær så ille som Emil sine, men vondt har de nok hatt det begge to (Emil har hatt det værst da, siden ikke de første øyedråpene virket).

Ellers raser timene avgårde, timene går i hverandre og vente tiden blir lang. Takker for støtte.